Life goes down, down, down

Alt har en start, som denne bloggen, og mitt liv som konsertivrig musikkelsker. Selv om denne tidlige konserten ikke satte særlig spor etter seg musikalsk, så måtte jeg, av en eller annen grunn, til Nidarøhallen når Barbi Benton tok turen innom i 1977.
Barbi var, et kort-kort øyeblikk, litt av et stjerneskudd her hjemme, ikke minst pga. sin rolle & låt "Ain't That Just The Way" (That life goes down, down, down - muligens det var denne tekstlinja etter tittelen i refrenget som trigga en fornuft/interesse i min underbevissthet, som rettesnor senere i livet, hva vet jeg?) i TV-serien McCloud, spilt av Dennis Weaver (episoden "Park Avenue Pirates" 1975) - som den gang på den eneste TV-kanalen som fantes, var en tøff bartecowboy, ridende på hest i storbyen. Og hans hardt prøvede Chief Clifford, spilt uforglemmelig av J.D. Cannon, som døde i 2005.

Det jeg vet er at jeg stod foran ved scenekanten, tok squaw-inspirert-kledde Barbi på låret (hun var kledd i samme outfit som et bilde jeg nå fant på nett, fotograf ukjent) der hun satt i spotlight'en på scenekanten og sang med stjerner i øynene. Og at jeg håndhilste og fikk autografen etter konserten.
Jeg erindrer å være den siste som holdt henne i hånden gjennom det åpne bilvinduet etter at hun smilende satte seg inn i den ventende bilen og vinduet ble sveivet igjen. Jeg husker det var snø, kaldt og glatt. Konserten varte det vanlige én og en halv time og billetten kostet 40 kroner. Det var tider.

Hun ga ut noen køntripop skiver (noe med musikere fra tidlig Whitesnake, som Micky Moody og Bernie Marsden. Albumet "Ain't that just the way" (1978) på Playboy Records, var forresten produced by Roger Glover) og hun hadde en lang nok karriere i statene, ikke minst pga hennes tid som tidlig puppedame i Playboy & livet med Hugh Hefner, og roller i diverse andre TV-serier, som The Love Boat og Fantasy Island.
Nok om det. Ikke et høydepunkt i mitt liv på noen måte, men noe som skjedde den tirsdagen i februar '77, før jeg hadde fyllt 15 år. Et minne av mange.

For å vise poenget, at alt av konserter var interessant og spennende, i varierende grad, i en gryende musikkinteresse - legger jeg til en annen billett fra litt senere samme år.
Den konserten er det skrevet nok om. Kort, kaotisk, mye spytting.
Jeg var 15 år to uker senere. Jeg var der. 'Nuff said.

Vi følte alltid at Trondheim ble glemt når det gjaldt spennende konserter, ting skjedde alltid i Oslo, men noe skjedde det jo der oppe også.
Jeg vil gi en stor TAKK til Tore Lande som allikevel fikk gitt oss i Trondheim en god del interessante konsertopplevelser gjennom årene.
En heroisk konserthistorisk innsats for "gamlebyen" i årevis.